Teoretisk forankring

Vår orientering i forhold til læring bygger på et sosialkonstruktivistisk grunnsyn. Det finnes flere orienteringer innenfor sosialkonstruktivismen, men alle bygger på en oppfatning om at læring og utvikling skjer i samspill mellom mennesker og det miljøet som de befinner seg i til en hver tid. Kunnskap kan forklares som en konstruksjon av forståelse og mening som skapes i møtet mellom individer gjennom sosial samhandling i deres sosiokulturelle miljø. (Postholm og Moen 2009).

Dialogen og undervisning

Språket kan sees på som et verktøy som kan forklare utvikling av  høyere mentale funksjoner som tanker og refleksjon (Vygotsky 2001, Wersch  1985). Sentralt for oss har vært å fokusere på hvilke ferdigheter og  forutsetninger bruk av refleksiv samtaleform krever av både elev og lærer. For  å fremme refleksjonsevne er det av vesentlig betydning at samtale/dialog i  undervisning gjennomføres etter noen grunnleggende prinsipper. Vi kan kalle  dette for assisterende og refleksiv tenkning. Vi vil komme tilbake til senere.  Vi vektlegger lærerens betydning som rollemodell i denne sammenheng.  Ved at læreren aktivt støtter seg til en  reflekterende form i samhandling til de elever man jobber med, vil det oppstå  situasjoner som gir overføringsverdi til elevene. De begynner selv å  reflektere. Dette understrekes gjennom situasjoner der elevene aktivt  oppfordres til å stille spørsmål til hverandre.

Tankesett er lært og kan relæres

I dialogen finner vi utgangspunktet til de mentale prosessene som er  grunnlaget for læring og som samtidig danner grunnlaget for nye prosesser i  sammenheng med videre læring. Evne til selvrefleksjon gir oss en bedre mulighet  til å forstå og samhandle bedre med andre. Olga Dyste, (1995) skriver: «Når  ulike stemmer deltar i dialogen og når man bygger på hverandres meninger, skjer  det noe mer enn en reproduksjon av kunnskap».